Felicity

fredag 30. desember, 2011 kl. 22:58 av Binka

Jeg har akkurat blitt introdusert for denne TV-serien — Felicity. Det handler om en jente som reiser til New York for å begynne å studere. Serien er på 4 sesonger, og gikk fra 1998 til 2002. Jeg har bare sett 8 episoder så langt, så hvis du fortsetter å lese dette innlegget kommer du ikke til å få avslørt mer enn noe av det som skjer i pilotepisoden.

Personen som introduserte meg for Felicity har forresten gitt meg «streng beskjed» om ikke å gjøre research på serien, slik at spenningen skal være intakt. Alt, og alt for mye, kan finnes ut av gjennom et google-søk. Så hvis du også blir nysgjerrig på denne serien, må jeg gi det rådet videre.

Det hele starter like etter avslutningssermonien på videregående. Felicity spør Ben, en klassekamerat som hun er forelska i, om han vil signere årboken hennes. Dette skriver han:

Dear Felicity,

Here it goes. I’ve watched you for four years. Always wondered what you were like… what was going on in your mind all the time that you were so quiet, just thinking, drawing in your notebook. I should have just asked you, but I never asked you. So now, four years later, I don’t even know you, but I admire you. Well, this makes me sound crazy, but I’m okay with that. So take care of yourself.

Love, Ben
P.S. I would have said «keep in touch», but unfortunately we never were in touch.

Det han skriver får Felicity til å forandre utdanningsplanene sine fullstendig. Hun bestemmer seg for å begynne på samme universitet som ham i New York istedet for Stanford University som egentlig var planen.

Felicity: So, basically I’ve given up everything my parents ever planned for me, everything I ever expected…all for a boy I don’t even know.

Ordet felicity blir definert som «intense happiness», men også «the ability to find appropriate expression for one’s thoughts». Sånn sett passer det veldig godt at en rød tråd gjennom serien er en båndopptaker. I den forteller Felicity om små og store ting som skjer i livet hennes. Kassettene sender hun til Sally, en gammel venn. Henne ser vi aldri noe til, vi bare hører svarene hennes — de brukes som avrunding i mange av episodene.

Jeg har en stor svakhet for kjærlighetshistorier, pinlige øyeblikk, litt drama, ja, ikke på en sånn såpeopera-aktig måte, såklart … Men på en fin, bra, spennende måte. Jeg liker følelser. Så jeg liker dette: Du vet — hverdager, å gjøre ting for første gang, noe nytt, å føle seg lost, en hovedperson som alt skjærer seg for, livsvisdom i form av en kassett, og: New York. I tillegg er det såklart et pluss å kunne føle at en kjenner seg igjen. Når Ben sier, «You know what? Not everybody’s like you. All right? Crazy sensitive, and always judging everybody.» Da tenker jeg, ja, wow, det kunne faktisk også blitt sagt om meg.