Noen tanker….
Jeg har nettop blitt diagnosert med diagnosen Asperger, og jeg har fra før av adhd og diabetes type 1. Og her noe jeg prøvde å skrive ned, men ble bare tull, så legger det ut..
Jeg er en ganske usikker person som sliter med det sosiale, selvom jeg prøver så hardt jeg kan, så virker det som jeg bare feiler hele tiden på det sosiale.. blir bare en sånn merkelig stemning. Er det bare meg som føler det? tenker hele tiden på hva folk syns om meg.
Det med usikkerhet går igjen med andre ting jeg gjør også, tenker ofte gjør jeg det riktig? jeg får det ikke til, så er bare å gi opp.. Noe som plager meg sinnsykt.
Og med venner, så føler jeg at jeg ikke har noen som er der for meg, selvom jeg har det… Hvorfor er det så vanskelig å holde på kontakt med folk? jeg klarer ikke å holde småprat igang, så da trekker jeg meg alltid ut. Samme gjelder når det blir diskusjoner også.. trekker meg ut der og.. føler at jeg bare taper det selvom jeg innerst inne veit at jeg har rett..
3 thoughts on “Noen tanker….”
Vet det er vanskelig, og jeg tenker mye likt deg til tider. Jeg er heller ikke noe god i smalltalk og ser liten nytteverdi i det, dog kan det ha betydning i en større sammenheng. Stå på ditt, og ikke vær redd for å ta feil heller – det er ingen som alltid har rett.
Aldri gi opp kjære. <3
Du er flink tross asperger eller hva andre problemer du har. Det er ikke asperger eller adhd som gjør deg til den du er. Du er den du er uansett og du er bra nok som du er. De diagnosene bare gjør ting litt ekstra vanskelig for deg. Du er utrolig sterk som kjemper i mot. Du har fått en nydelig sønn som forguder deg uansett om du ikke klarer å se din egen verdi. Han ser opp til deg og elsker deg uansett hvor mange ganger du feiler på ting og er usikker på hva du skal si eller gjøre. Det viktigste du gjør er bare å være tilstede. Han bryr seg ikke om at du ikke klarer å snakke naturlig om været ute og alt mulig annet kjedelig som folk bruker som høflighetsfraser når de møtes ute på gata. Han er glad så lenge du gir han trygghet og trøst når han trenger det.
Skjønner det er vanskelig å takle dette. Sliter med mye av det samme selv.
Men da jeg så dere igjen i bryllupet nå, så syns jeg ikke du skilte deg ut mer enn folk jeg har møtt som har vært sjenerte og/eller mobba i oppveksten. For ikke å snakke om nervøse og lettede etter en stor prestasjon hehe
Så er ikke sikkert du skiller deg så mye ut som du selv føler på. Ikke mer enn andre som er sjenerte også, altså. Og… Mannfolk flest har visst i snitt 0-2 nære venner i voksen alder, så er ikke så unormal der heller. Du er jo en god fyr, så er ikke deg det står på. Folk må jo være åpne og ivrige nok selv også.